Portrett av Trond Blindheim, rektor og dosent på Campus Kristiania.

Trond Blindheim har spist flere utemiddager enn han har godt av. Men det var før han ble rock’n'roll-rektor på landets mest populære skole.

Alle vil tydeligvis drive med markedsføring. Vi puttet 50 øre på rektor Trond Blindheim for å slå av en prat om ståa. Akkurat som Sputnik åpnet han velvillig både hjertedør og snakketøy, og etter tre timer trakk han pusten slik at jeg fikk sagt adjø.
Her følger et utdrag av vår samtale.
- Velkommen inn! Bare så du vet det er du i ferd med å krysse Gazastripen, sier han på klingende bergensk og peker på den teppebelagte korridoren som går mellom sjefskontorene i toppetasjen på bygget som huser Markedshøyskolen og Norges Kreative Fagskole som går under fellesnavnet Høyskolen Campus Kristiania.
- Å komme gjennom her med fjærene i behold er en bragd. Vi liker en frisk diskusjon her oppe, går stadig i klinsj i lunsjen. Jeg er på langt nær den verste. Nei-nei-nei-nei-nei. Erling Dokk Holm både snakker og mener mer enn meg og Lars Olsen kommer på en fin andreplass. Det er som å spille fotball mot hatlaget og så går vi ut og tar en øl etterpå, det er jævlig festlig. Jeg foretrekker å omgi meg med folk som vet mer og bedre enn meg selv. Og ikke bare folk som er venstrevridde.
- Hva?
- Det er jo gjerne de som er flinkest til å mene ting. Jeg så den slagsiden tidlig, derfor hyret jeg inn Elin Ørjaseter, hun er reaksjonær så det holder, men steike god. Forresten, du, det er en fotograf her som gjerne vil overvære samtalen en stund fordi han jobber med et prosjekt. Går det bra? Tenkte det ja, fint. Da setter vi oss her.
Blindheim kaller seg rock‘n‘roll-rektor fordi han bruker favorittbandet The Beatles som forbilde på den perfekte organisasjon. Han setter for eksempel gjerne sammen ledergrupper etter Beatles-prinsippet med én nådeløs kritiker som John, et musikalsk geni som Paul, en mystiker som George og en stødig revisor som Ringo. Kombinasjonen er uslåelig, hevder han, og kanskje har han rett. 15. april er siste frist for å søke opptak på Markedshøyskolen og folk står i kø.
- Jeg blir helt satt ut over hvor mange som søker her. I fjor var det 2.270 søkere til 700 studieplasser, det var en all time high. Og det er enda flere i år, sier Blindheim og deiser ned i sofaen.
I beste Fifth Avenue-tradisjon har han hjørnekontoret, men der Don Draper i Mad Men ser Manhattan er det DNBs bygg i Kirkegaten vår mann ser utenfor vinduet. Undertegnede har vært fascinert av den munnrappe rektoren helt siden forsommeren 2011, før 22. juli tok dyden på Norge og nordmenn benket seg foran TV-ruta for å se på TV-eksperimentet «Hurtigruten minutt for minutt». Da ga han hele landet verbalt finger‘n med å skjelle ut havnene langs kysten for å være stygge skampletter, latterliggjøre nordmenn i allværsjakker som vinket, spiste bløtkake og musikkorps iført ufikse uniformer. Brått ble Blindheim intervjuet i alle kanaler og han lot ukvemsordene hagle over alt fra folkefester, danseband, bunader, allsang til OL-floka, Sputnik, 17. mai-sløyfer og harrykultur. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Rasende nordmenn ringte og ville steke ham levende i eget fett, alternativt skyte ham i knærne. Men Blindheim står ved sin påstand om at vi er et selvopptatt og selvgodt folk som hyller harrykultur. At hele ideen om det norske er middelmådighetens triumf. Han takler det ikke, blir flau over så mangt. Som selskapsleker, for eksempel. Idrettsfolk som synger inn plater. Og bordkort. Lista er lang. En gang stakk han av fra en stor firmafest bare fordi det var allsang og bordkort. Og da Markedshøyskolen hadde ball på Speilsalen på Grand og han fikk vite at gjestene skulle gå polonese, gjemte han seg på toalettet med en halvliter til alle hadde gått og satt seg.
- Polonese er sånt som konger og fyrster kan holde på med. Jeg blir så jævlig flau når vi vanlige folk skal hygge oss med sånt.
Han ergrer seg også mer enn gjennomsnittet, det er noe hver dag. Nylig ble han ganske ergerlig på Kaffebrenneriet på Aker Brygge fordi de serverte ham kaffelatten i noe som lignet en suppeskål. Blindheim var hissig i utgangspunktet, han hadde blødende gnagsår på hælen grunnet de nye Doc Martens-skoene han hadde kjøpt i London. Og han ville ha en kaffe før han gikk til nesoddbåten.
- Så kom den i en sånn … en sånn … suppeskål, sier han høyt og river seg i håret.
- Herregud, menn drikker da ikke kaffe latte av suppeskåler, sa jeg til dem. Det syns de var dumt. Har du hørt på maken, sier han iltert. Det er vanskelig å tidfeste når reklamemannen Blindheim ble født, men det kan ha vært på 1970-tallet da en skolekamerat skrøt av at moren hans hadde kjøpt åtte nye glass som ikke kunne knuses. Blindheim var skeptisk. Etter skolen dro de sporenstreks hjem til kameraten der esken med glassene fortsatt sto uåpnet på kjøkkenbordet. De tok esken med ut i hagen der glass etter glass ble kastet høyt opp i luften før de endte på steinhellene. Og der, i skyen av glassplinter som føk til alle kanter, lærte han noe veldig viktig. Skal du selge folk noe de egentlig ikke trenger, bør du unngå å fare med direkte løgn.
- I reklamebransjen lærte jeg at det ikke var så nøye med detaljene. Vi kunne alltids dikte opp bedre detaljer fordi det ikke handler om hvordan ting faktisk er, men hvordan de kunne ha vært, ideelt sett.
- Du mener juge?
- Vel. Halvparten av jobben min som kreatør i reklamebransjen besto i å omarbeide og pynte på virkeligheten. Dramatisere den. Gjøre det gode bedre og det jævlige jævligere. Det var det oppdragsgiverne betalte oss for, og jeg mistenker mediene for at det er derfor de ringer meg. Husk at dette er en bransje med store evner til å overdrive og spissformulere.
- Hva fikk deg til å velge et så uærlig arbeid?
- Åh, hå hå hå! Du bør vel heller spørre hvorfor jeg ble sosiolog? Det står på latin at jeg er utdannet ved det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Kan du tenke deg, sier han lattermildt.
- Candidatus sociologia, du. Samfunnsviter. Hva? Er det ikke flott? Nei, jeg følte meg mye mer bekvem med å være en reklamemann. Det er ikke halvparten så pompøst. Men altså, jeg så Johan Galtung på TV, og han inspirerte meg, for egentlig hadde jeg tenkt å bli pedagog. Men opprinnelig er jeg utdannet snekker, det er det ikke mange som tror.
I studietida hadde han gjort seg populær med å arrangere såkalte rødvinsseminarer der folk ble oppmuntret til å ta med vin og høre på spennende foredragsholdere han hyret inn. Kveldene som startet faglig og endte i en salig marinade av Reiler vom Heissen Stein og Ljutomer ble så populære at studentkroa var nær ved å gå konk.
- Studentforeningen gjorde avskyresolusjon mot meg, de mente jeg utsatte studentene for drikkepress. Men tro meg, det var studentrådsformannen som drev studentkroa og han tjente ikke penger fordi alle ville komme på mitt opplegg, knegger Blindheim.
Helt fra han var barn har Blindheim skrevet sinte aviskronikker. Han var en kløpper på å bruke språket kreativt. Den første kronikken han skrev var da moren hadde tvangsklippet ham og broren før de skulle på ferie til Tyskland, og John Lennon-sveisen han hadde spart så møysommelig til så mer ut som klippen til Rune Larsen.
- Min mor har spart på alle de greiene jeg skrev. Jeg var en meget ivrig kronikkskribent og prøvde meg til og med som journalist en sommer, men ga opp da jeg måtte løpe rundt og intervjue parkeringsvakter.
Storebroren Erik Blindheim Andersen var en marketing-mann av den gamle skolen, og var ikke fremmed for å sitere reklameguru David Ogilvy: «Hvis det ikke selger, er det ikke kreativt». Sammen med kompis Nils Petter Nordskar jobbet han i reklamebyrå hjemme i Bergen og lillebror Trond, en langhåret bassist i svarte jeans, fikk henge med på festene.
- Jeg følte at jeg behersket miljøet og trivdes. På universitetet hadde jeg lært meg metoder og statistikk og var veldig opptatt av forbruk, men skal du jobbe i reklamebransjen må du enten være art director eller tekstforfatter. Det blir som om du jobber i avis, da må du enten være journalist eller fotograf, skal du jobbe på restaurant må du være kokken eller aller helst kjøkkensjef. Alt annet er bare støttefunksjoner. Så jeg ble tekstforfatter.
Sånn snublet han inn i et eldorado av champagnelunsjer og store, luftige vestkantkontorer med peis og biljard, doble dører, prismekroner og stukkatur. Og utemiddager det sto respekt av.
- Det var åttitall og jappetid. Reklame var hipt. Tidens samfunnsmoral var «tjen penger, gi faen i alt annet». Reklamebyråene var profittmaskiner, og jeg fikk arbeide med store annonsører som Esso, Volvo, GM, Posten, Vinge og Freia. Jeg spiste nok flere utemiddager enn jeg hadde godt av, men jeg stortrivdes og ble overbevist om at det var reklame og markedsføring jeg ville arbeide med hele livet.
- Du pleier å omtale professorene på Blindern for elitenavere?
- Fordi akademia er mer og mer for seg selv og lever sitt eget, isolerte liv løsrevet fra virkeligheten. For mange skoleflinke strebere som ikke bryr seg om annet enn sin egen akademiske merittering. Knapt ti prosent av de vitenskapelige publiseringene i internasjonale tidsskrift som gjøres av norske forskere totalt sett har adekvat relevans. Trenden gjelder alle fag og det skyldes i første rekke finansieringsordningen og måten man vurderer vitenskapelig kompetanse på. Her trengs det reformer.
- Apropos pompøs så var det vel mer pomp og prakt på kontorene i reklamebransjen enn på Blindern?
- Åh hå hå hå hå håh, du! Da jeg sluttet i reklamebransjen hadde jeg kontor i Oscars gate rett ved den tyske ambassaden. Det var tre ganger så stort som dette, med rosetter og gesimser og alt. Grunnen til at jeg sluttet var at jeg fikk tilbud om jobb på det som skulle bli Norges markedshøyskole. Jeg hadde undervist i markedskommunikasjon og var en populær foreleser fordi jeg hadde så mange gode caser fra yrkeslivet. Og så fikk jeg brukt det jeg hadde lært fra sosiologistudiene og min interesse for forbrukeradferd.
For et par år siden fikk han og kollega Runar Døving den lyse idé å skrive en falsk kronikk og sende den inn til Dagbladet. Under tittelen «Uten reklame stopper Norge» argumenterte de for at finanskrisen kunne løses ved å sette av penger på statsbudsjettet til norske reklamebyråer slik at de kunne redde verden med mer reklame. Først vurderte de å signere verket med Ingebrigt Steen Jensen for maksimal publikumsappell, men valgte isteden å skrive under som Kjetil Try som er en nær venn av statsministeren.
- Uff ja. Men Kjetil Try hadde brukt mitt navn på en fiktiv person i en bok han hadde skrevet, så det var litt payback, altså.
Noen dager senere sto han på bensinstasjonen og åpnet en fersk utgave av Dagbladet. Og fikk hakeslipp.
Jeg trodde jo at Dagbladet ville skjønne det var en spøk selv om Runar insisterte på at det er en avis man må lese som om hver dag er første april. Herregud, ler han og kaster seg forover og bakover i sofaen. Mellom hikstene får han så vidt klemt ordene fram:
- Det var et digert, svært påkostet oppslag med illustrasjonsfoto og greier, og overskrift: «Reklamemann Kjetil Try mener: uten reklamen stopper Norge». Bare noen timer senere var det svær sak på Nettavisen der det sto «Falsk kronikk» og ingen ringere enn Statsministerens kontor dementerte hele greia. Og Kjetil var i alle radiokanaler, helt rasende og hevdet at noen barnslige tullinger hadde stjålet hans identitet! Ha ha ha ha ha!!! Til slutt tenkte vi at vi måtte gi oss til kjenne før de fant ut av det og eventuelt anmeldte oss.
Kjetil Try var ikke imponert. Og Runar Døving mistet sitt faste kommentatoroppdrag i Dagens Næringsliv. Men Blindheim satt trygt selv om ryktene om oppsigelser svirret.
- At det var en professor og en rektor som sto bak var tungt å svelge for mange. Men folk har jo humor. Det ble styresak på Markedshøyskolen og det var pinlig å sitte der, selv om jeg så at ett av styremedlemmene holdt på å flire seg i hjel.
Sluttet å juge har han ikke. En lørdag ettermiddag i fjor lå han på sofaen med cola, aviser og potetgull. PC-en sto på som vanlig, og det gikk en faen i ham.
- Jeg skrev «Ligger og koser meg med et glass deilig rødvin og den nye boken til Tomas Espedal». Konen min, som tilfeldigvis også var inne på Facebook, tok meg på fersken. Hun kom inn i stua, tok et bilde av meg og la ut den grimme sannheten, sier Blindheim som har byttet ut tvitring med pilates.
En dyd av nødvendighet. I fjor pinse ble han alvorlig syk mens han var i en begravelse. Blindheim trodde det var på grunn av varmen. Men hjemme på kvelden fant kona ham på gulvet helt slått ut. Han hadde blodpropp og måtte opereres i all hast.
- Etter det begynte jeg å ta med meg bikkja og gå lange turer hver ettermiddag. Kiloene raste av, og en av hoftene som jeg hadde hatt smerter i ble bra.
Men så fikk bikkja epilepsi. Og Blindheim startet med pilates i stedet. Og turer uten hund. Om sommeren kan det hende han og kona drar helt fra huset på Nesodden til Ski eller Drøbak. Og som vanlig har han noe han skulle sagt, også om den søvnige småbyen der julenissen bor.
- Drøbak, ja. Det er Norges mest feminine by. Konen min elsker å dra dit bare for å shoppe nips. Hvor er alle mannfolkene i Drøbak, tror du? Jo, de står og henger utenfor polet, de. Det er det eneste stedet som ikke er femi. Ellers er det nips og jul og kos med duer på taket, treverk, pusekatter, hager, kjøkkengardiner, nisser og gudbevaremegvæl overalt, sant? Blomsterbutikk midt i gaten og … torg! Der selger de selvfølgelig gamle, koselige ting. Alt er sånn overkosifisert femi, sier han og drar en grøssende harang om en forskningsrapport han leste nylig der det gikk fram at testosteronnivået hos menn i Norden har sunket med 20 prosent i løpet av de siste 40 årene. Dette kunne han startet en debatt på Facebook om dersom han ikke hadde gitt seg selv karantene fra sosiale medier.
Når jeg kommer tilbake på mitt kontor i Møllergata er det blitt mørkt. Jeg skrur på PC-en og åpner innboksen. Og der ligger en uåpnet mail fra rektor Trond Blindheim som han sendte dagen før vårt møte. Jeg hadde spurt om jeg skulle ta med noe til kaffen, men jeg rakk takk og lov aldri å se svaret, for da hadde jeg vel sittet på kontoret hans ennå:
- Hva om du tok med en halvflaske rødvin med skrukork? Da går praten litt lettere.
TROND BLINDHEIM (57)
■ Rektor og dosent ved Høyskolen Campus Kristiania.
■ Utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo.
■ Har jobbet ved Norges Markedshøyskole/Handelshøyskolen BI, og i en rekke forskjellige reklame- og mediebyråer som tekstforfatter, kreativ leder og direktør. Har skrevet en rekke bøker om markedsføring og forbrukeradferd.
■ I 2000 ble han medlem i det regjeringsoppnevnte Nyborgutvalget som utredet om kommersialisering av barne- og ungdomskulturen.
■ Bor på Nesodden, gift og har fire barn i alderen 10 til 30 år.
■ Irriterer seg over noe hver dag og forteller det gjerne i media.
■ Elsker musikaler og har sett «Phantom of the Opera» seks ganger.
■ Er Beatles-fan og har sittet i John Lennons seng.
5 FAVORITTER
MUSIKK
Beatles la musikksporet i mitt liv. Som barn syns jeg «She loves you» var det tøffeste jeg noen gang hadde hørt.
FILM
«The Matrix»-trilogien. Det var en ny måte å fortelle bibelhistorien på. Da jeg gikk ut etter å ha sett film nummer en, kjøpte jeg billett til neste forestilling umiddelbart fordi jeg ikke fikk med meg den siste replikken til Keanu Reeves.
BOK
«Min kamp» er fantastisk, hvordan Knausgård klarer å gjøre banale ting så interessant er imponerende. Alt er blitt en nedtur siden.
MAT
Stangekylling med sitron. Og nytrukket torsk eller ørret jeg har fisket selv og spiser i skogen.
STED
Korsika er et eventyr med god mat og vin. Og London, men det trenger ingen forklaring.

Hest og esel i lasagnen. Det er bare en av mine husdyropplevelser den siste tida.

«Salg», sto det med fete typer. Jeg ble trukket mot skobutikken Bianco som en flue mot syltetøyglasset, og som så ofte skjer endte jeg opp foran hyllen der ingenting var på salg. Tvert imot var det hyllen som rommer de dyreste skoene som Bianco-kjeden selger, og selv om 1.200 kroner for et par fine sko slett ikke er noen ublu pris, var det litt vel mye når jeg i utgangspunktet hadde gått inn i butikken for å kikke nærmere på et par høyhælte, semskede sandaler til 150 kroner.

Skoene som trakk meg som en magnet, var svarte, ankelhøye og minnet meg litt om foten som finnes på det innerste omslaget av Stones-plata «Tattoo you». De var dekket med hår og hadde stiletthæler og såle i skinnende blankt, svart lær. En skikkelig djevelfot.

Mannen ved min side må tydeligvis ha sett lidenskapen, ja, eller kanskje handlegalskapen, da, som ble tent i mitt blikk. Han lente seg i hvert fall diskré mot meg og sa:

- Hva om jeg kjøpte dem til deg i valentinsgave?

Jeg kjente automatisk at det rykket i norgesgenet mitt og sa:

- Det er da så altfor mye! Eller forresten, du – god idé!

Nå var det ingen vilt fremmed mann som tilbød seg å kaste designersko etter meg på den måten, men mannen i mitt liv. Og om det er noe han er godt kjent med, så er det skogalskapen som rir meg som en mare.

Med heftig shoppingpuls snappet jeg lynraskt med meg skoene som var fra kolleksjonen Bianco har laget i samarbeid med David Andersen. Kolleksjonen inneholder en rekke forskjellige modeller som alle har til felles at de har skyhøye hæler og eksklusiv finish. Og som tradisjonen er med såkalt high fashion, er størrelsene nesten alltid en utfordring.

Jeg spurte pent om de hadde min størrelse, 39 eller 40. Damen bak disken dro på det, jo de hadde muligens ett par igjen i størrelse 39. I filialen på Aker Brygge. Jeg anså det ikke som noe problem og strøk en finger over den fine, blanke skotuppen. Og spurte, nærmest litt tilfeldig: – Hva er de laget av egentlig?

- Hest, svarte damen bak disken. Hun må ha sett mitt alarmerte uttrykk.

- Det er hester som har levd et langt og godt liv og blitt slaktet på grunn av alderdom, forsikret hun meg.

Men lufta var liksom ute av handleballongen. Hest? Det var bare på nippet at jeg ikke spurte om det kanskje kunne være en blanding av muldyr. Isteden dro jeg til Aker Brygge. Størrelse 39 var for smått. Heldigvis.

Moret meg over gjensynet med Johnny Depp som Willy Wonka på TV i julen. Wonka er jo en mann med en velutviklet sans for moter og stil, og det slo meg plutserlig at han og VOGUES redaktør må være tvillinger som ble skilt ved fødselen? Nå når det ryktes at Obama vurderer å gi Anna en ambassadørjobb i England eller Frankrike er det vel bare å lene seg tilbake og håpe hun har med seg noen OompaLoompas? Wintour, som donerte en real slump penger til Obamas valgkampanje er en fantastisk redaktør, men diplomat? Som Willy Wonka så presist sier: “Good morning, starshine! The earth says “hello”.

Når minken har vært dau i 20 år, er det feil å gå med den da?

Før jul gikk diskusjonen rundt en pelskrage på kronprinsesse Mette-Marits hvite kåpe, den hun bar under Nobelfestlighetene. Om hvorvidt den er laget av ekte eller fuskepels. det har ingen foreløpig klart å gi noe sikkert svar på. Men i diskusjonenes hete var det en bekjent av meg som utbrøt: «Jeg har en fin mink i kjelleren etter bestemoren min, og den minken er jo allerede død. Og det har den vært i over 20 år. Er det så galt å bruke den da?» Jeg ser poenget. Når gradene synker og istappene vokser er trangen til å pakke seg inn og holde seg varm helt rasjonell. Og i denne delen av verden har vi lange tradisjoner i å gjøre det med pels av både tamme og ville dyr. Når du har en flott kåpe etter bestemor hengende i kjelleren, er det gode argumenter som skal til for å ditche den for kjip Goretex.

Men hallo, Cruella? De gode argumentene fins. Forskjellige dyreverngrupper har gang på gang frambrakt grusomme bilder og filmer om hvordan mink og rev mishandles på norske pelsfarmer. Ja mishandles. Å stenge dyr inne i små bur og le dem gnage på seg selv og løpe stresset fram og tilbake på nettingbunn er mishandling. Og denne praksisen har NOAH for Dyrs rettigheter i mange år vært flinke til å bevisstgjøre oss på, ikke minst med sitt faste store fakkeltog i Oslo. Ære være NOAH for det.

Jeg skal komme med en tilståelse: jeg har også vært med på å bidra til å mishandle dyr. Jeg har nemlig ikke bare en, men to gamle pelskåper hengende i kjelleren. Den ene er min mammas gamle bisambuk-kåpe, den andre en ulveskinnspels som jeg kjøpte på åttitallet. Jada, ung og dum og alt det der. Likene henger nå side om side i hver sin oppbevaringspose som et slags symbol på skam og synd fordi jeg er litt usikker på hva jeg bør gjøre med dem. Men en ting er sikkert: å ta de på er helt uaktuelt, selv om de har vært døde i mange år. Nå kan du si at om du tar på deg pels enten den er ekte eller uekte, så signaliserer du at dydenes pels er fin på folk. Men fuskepels er selvfølgelig likevel å foretrekke om du absolutt må.

Kronprinsessens dilemma er litt større. Samme hva hun tar på seg så blir det et politisk statement, og kongelige skal jo ikke være politiske av seg. Men noe må hun jo ha på, og når hun først skal velge håper jeg den lille kragen hennes er av uekte pels. Så får svigermor si hva hun vil.